Debatten før påske om somaliere som sender barna sine på skole i utlandet bar preg av forutinntatthet og overdrivelser. Kjernen i saken er at både etniske nordmenn, og nordmenn med annen etnisk bakgrunn tar barna sine ut av skolen, midlertidig eller permanent, spesielt i indre Oslo øst.
I en typisk førsteklasse på en østkantskole er det ofte tre parallellklasser. Når man kommer til syvende klasse har så mange elever flyttet at klassen er samlet til en enkelt klasse.
Foreldre av alle nasjonaliteter har tatt barna sine ut av skolen. Forskjellen ligger i referanserammen: Å flytte hele familien til Groruddalen eller Ski, eller å sende barn i en periode til familiemedlemmer som bor et sted hvor utdanningstilbudet oppfattes som bedre.
Heller enn en fallitterklæring over manglende integrering blant somaliere, er dette en manifestering av forskjells-Oslo.
Sentrumsskolene i Oslo øst har svært mange utfordringer – og flere har nesten ikke etnisk norske elever igjen. Etnisk norske foreldre i indre Oslo øst velger som oftest å flytte ut av sentrum når barna nærmer seg skolealder.
De som blir boende, sender ofte barna sine på private alternativer til den offentlige nærskolen – i indre Oslo øst er det ikke uvanlig å sende barna på den private katolske skolen St. Sunniva, på Steiner- eller Montessoriskoler heller enn nærskolen. Andre flytter «på papiret» for å få barna inn på «bedre» Vestkantskoler.
Når de ressurssterke familiene flytter eller sender barna sine til andre skoler, sitter østkant-skolene igjen med en uforholdsmessig opphoping av barn fra utfordrende sosio-økonomiske bakgrunner, nyankomne flyktninger og barn fra familier som har opplevd mye traumatisk. Dette betyr at disse skolene har disproporsjonale utfordringer med å gi de gjenværende elevene et godt undervisningstilbud.
Resultatet er blant annet at en svært stor del av elevene trenger tilpasset norskopplæring, disiplinære problemer i klasserommet og til dels kaotiske skolehverdager.
Kontaktlærere sitter igjen med klasser hvor de samlede utfordringen er så store at mange lærere, både nyutdannede og erfarne, blir utbrente etter bare et par år ved disse skolene.
I en slik situasjon er det ikke rart at også nordmenn med somalisk bakgrunn ønsker å gjøre grep for å sikre barna en god utdanning. Med familiemedlemmer spredd over mange land er referanserammen for sammenligninger av skolekvalitet internasjonal, heller enn basert på lokale skoleforskjeller.
Det er forståelig at man diskuterer likheter og forskjeller i utdanningssystemer internt i en globalisert familie, og eventuelt også velger å sende barna sine til et skolesystem som de opplever som bedre fungerende enn nærskolen sin.
Så lenge ressursene hovedsakelig blir fordelt basert på elevtall, og i svært liten grad hensyntar demografiske profiler og sosioøkonomiske utfordringer i forskjellige skolekretser, vil denne skoleflukten fortsette. Om vi ønsker at somaliske familier ikke skal sende ta barna sine ut av skolen, må vi se dette i sammenheng med andre gruppers tilsvarende valg.
Vi må tørre å diskutere kvaliteten på skolegangen som barn i Indre Oslo tilbys, hvorfor vi har fått de utfordringene vi ser i dag, og hvilke langsiktige og helhetlige grep vi kan ta for å rette på situasjonen og sørge for at framtidens osloelever er sikret en like god grunnskole uavhengig av bostedsadresse.
Vi må se skolepolitikk i sammenheng med boligpolitikken.
I første rekke må vi finne verktøy for å kartlegge sosioøkonomiske profiler og bruke disse aktivt når skolenes budsjettmidler fordeles. I tillegg til å fordele både faglige og økonomiske ressurser til fordel for skolene med størst utfordringer, bør vi identifisere strakstiltak: Hvordan kan vi reversere disse trendene både på kort og langt sikt?
Dialog med foreldre som har tatt barna ut av østkantskolene bør prioriteres for å få en presis situasjonsdiagnose. Bør vi sette et lavere tak på antall elever pr. lærer ved noen skoler? Bør vi styrke spesialpedagogikken? Skal flere fag tilbys på morsmål? Skal vi ha intensive norskklasser også for yngre barn? Kan skoler i større grad tilby akademisk orienterte fritidsaktiviteter og leksehjelp på kveldstid?
Mange debattaktører har spekulert i om barn sendes til Somalia for å gjennomgå hard, religiøs trening eller radikalisering. Dette er fordomsfulle spekulasjoner på tynt grunnlag.
Dette handler om foreldre som er villige til å gjøre alt – også å skilles fra sine barn over lengre perioder – for å sikre det de opplever er det aller beste for sine barn.
I stedet for å stille ledende spørsmål egnet for å skape oss-og-dem-holdninger bør byens politikere for alvor ta tak i situasjonen i klasserommene her i bydelen vår.