Utdanningsetaten i Oslo har foreslått nye skolegrenser for atten skoler. En av dem er Vålerenga skole. Vår skole. Vi er to barn på fem og åtte år og to voksne som bor på Etterstadsletta.

Den eldste datteren vår går på Vålerenga skole, og har det kjempebra der. Det er en god skole med gode lærere og godt miljø. Vi bor i gangavstand og bruker området mye. Leker på lekeplassen på skolen, synger i kirken, prøver å få dragen vår til å fly i vinden. Vi kjenner ungene på sletta og foreldrene deres, og har et godt, fritt og frodig fellesskap.

Det er ikke bare det at vi bor her: Det er her vi lever.

De foreslåtte skolegrensene bryter denne idyllen. For nå skal fire- og femåringer som bor på Etterstadsletta 1-89 begynne på skole på Hasle, mens de andre naboene skal fortsette på Vålerenga. Her skal de gå i to år, så skal alle samles på én skole vi må anta blir bygget på Brynseng.

Splittes i to leirer

Dette ødelegger det fellesskapet vi har på Etterstad. Nå splittes vi i to leirer der noen får være i det velfungerende skolemiljøet på Vålerenga, mens andre blir plassert på Hasle, et område der jeg – til tross for at jeg har bodd på Etterstad i ni år – knapt har satt mine bein.

Vår yngste datter, Alma, er en av dem som nå blir revet bort fra lokalmiljøet sitt og plassert i en skole vi må anta er ferdig bygget til høsten på Hasle.

Lille Alma. Hun er født like etter den magiske barnehagedatoen 31. august (som sikrer barnehageplass). Alma har på grunn av dette (og en flytting) hatt et omflakkende liv.

Hun er fem år og har gått i fem barnehager. Nå skal hun altså også gå på to skoler. Og ingen av dem har hun storesøsteren sin på. Det er visst alltid stang-ut for Alma.

Det blir visst satt opp buss for barna fra Etterstad til Hasle. Men vi snakker om barn på seks år. Førsteklassinger slutter tidlig, og er brorparten av tiden på aktivitetsskole. Det må de, for vi foreldre er jo på jobb.

Så når går bussen? Hvem sørger for at hun kommer seg på og av der hun skal? Hva skjer hvis bussen er fremme før jeg er det? Hun er fem år nå, vil være seks da. Og jeg er en hønemor. Jeg hadde aldri latt henne kjøre en eneste meter på buss alene. Hvordan har Utdanningsetaten tenkt seg at busstilbudet skal fungere?

En vanskelig hverdag

Oslo vokser. Boliger bygges og folk flytter inn. Men sosial infrastruktur som barnehager, skoler og helsestasjoner holder ikke tritt. Det burde ikke være lov å bygge så mange boliger uten samtidig å bygge ut tjenestetilbudet.

I vårt område er det bygget massivt ut i Kværnerbyen, og det fører til fulle skoler. Jeg vet ikke om det er plan- og bygningsetaten eller Utdanningsetaten som har sovet i timen, men det som gnager meg mest er at det er Alma som bærer byrden for dette på sine smale skuldre.

Fordi noen har sittet på kontoret sitt med rett og fin linjal og tegnet streker på et kart. Det var sikkert enkelt for dem. Men for oss blir det en vanskelig hverdag.

Logistikk er viktig fordi tiden er knapp. Men en annen ting er like viktig, og det er felles erfaring. Jeg hadde gledet meg til at storesøster og Alma skulle gå på samme skole. Jeg så for meg at de gikk hånd i hånd over sletta ned til skolen, og at storesøster kunne passe litt på Alma i friminuttene. At det ville være trygt for Alma at hun kjente noen større barn. At de skulle fortelle historier om de samme lærerne. At de to skulle ha den erfaringen sammen.

En av de største oppgavene jeg har som forelder, er å sørge for at storesøster og Alma blir gode venner og får mye felles. Vi har ikke familie i nærheten, så det er viktig for meg at de har hverandre livet ut. De foreslåtte skolegrensene gjør dette vanskeligere. De forhindrer mine barn fra å dele opplevelser i skolesammenheng, fra å ha felles referanser og felles minner fra formende år i barndommen.

I tillegg får vi dobbelt sett med sommerfester, juleavslutninger, 17-maitog, foreldremøter og planleggingsdager. I år etter år etter år. Skal vi alltid måtte dele oss som familie? Aldri få oppleve ting sammen? De foreslåtte skolegrensene forringer fellesskapet mellom mine barn og i min familie, og det reagerer jeg sterkt på.

I dag henter jeg først storesøster på Vålerenga og så går vi sammen til Alma i barnehagen. Vi rusler over sletta, under epletrær og forbi parsellhager og gleder oss over fine høstfarger, pusekatten som pleier å sitte på et biltak, og vennene vi møter og gjør lekeavtaler med. For livet leves ikke med linjal. Det leves ved at små, små øyeblikk veves sammen – noen gyldne, noen grå – til å bli en hverdag, en barndom, et liv.

Gjør om på de forslåtte skolegrensene. La oss få leve sammen her rundt Vålerenga.